Samfunnsutfordringer og løsninger

Om samfunn, økonomi, skatter, avgifter, menneskerettigheter og velferd

Storsamfunnets sosiale, økonomiske og teknologiske strukturer møter store utfordringer i en veden som er i økende grad ”polarisert” mellom to ulike paradigmer. Dagens strukturer er bygget på gitte filosofier hentet fra akademisk vitenskap som igjen har sine primære røtter fordypet i materialisme som et fundament. Disse prinsippene representerer et uttal av ulike politiske/økonomiske modeller som danner grunnlaget for mange varianter av samfunnsstrukturer vi alle er vitner til og deltakere i dagens ulike samfunn.

På den andre siden av polariseringsfrontene er det individer som påstår at dagens samfunnsstrukturer er degraderende, hemmende og undertrykkende i forhold til individets og samfunnets faktisk utviklingspotensial.

I ”kampen” mellom disse to sosial/politiske fronter setter den ene opp den andre som en fiende til storsamfunnets faktisk levedyktighet. I dette skrivet vil jeg kort forsøke å belyse begge disse ”sidene” slik at du som leser lettere kan ta stilling til hva disse faktisk går ut på. Din evne til å ta en klok beslutningen om den ene eller andre av disse sidene står i forhold til hvorvidt du forstår grunnlaget for begge – slik at du kan sammenlikne.

Mange prekære politiske, sosiale, økonomiske og miljømessig konsekvenser stå på spill i forhold til hvordan det norske folk og verden forøvrig forholder seg til disse to større valgalternativer. Diskusjoner i massemedia betrakter jeg som forvirrende. Mange ser ut til å være preget av personlig interesser, lokal og begrenset innsikt i problemstillingene og med lite omtanke til at hele saken er svært sammensatt, sammenflettet eller systemisk av natur.

Grunnlaget for mine personlig perspektiver

Mine personlig perspektiver er en konsekvens av å ha stått som aktiv deltaker i hver av disse polariserte meningsytringer opp gjennom livet. De er også basert på kulturell innsikt i det amerikanske samfunnet der jeg er født og oppvokst – og det norske samfunnet der jeg har levd meste parten av mitt voksne liv.

Mine mer tradisjonelle perspektiver kommer i første rekke som utøvende reklamefotograf med internasjonal anerkjennelse (Golden CLIO Awards for Advertising Photography – bl.a. Edruskaps dir. – ”Potens Glass” reklame kampanje i Norge). I denne samfunnsposisjon har jeg samarbeidet og deltatt i utforming av reklame i Norge frem til  fra 1972-1986 sammen med en stor andel Norske og internasjonale bedrifter og reklamebyråer. Jeg har vært arbeidstaker og arbeidsgiver i dette arbeidet.

Den andre av perspektiver har jeg fra 22-års erfaring som konsulent for næringslivet, instruktør i NLP-Nevro-lingvistisk Programmering, TOC-systemtenkningsmodeller og hypnose. Jeg har også arbeidet aktiv som veileder/”coach”, ”krise-terapeut” og psykoterapeut med mange tusenvis av klienterfaringer bestående av ledere i næringslivet, lokal politikk, barn, familier og enkeltindivider i alle lag av samfunnet. Jeg har skrevet en Håndbok om det Psykososiale Arbeidsmiljøet for LO-Industri, bøker om storsamfunnet og utvikling av menneskets bevissthet i to språk.

Innimellom mine mer formelle gjøremål i livet har jeg arbeidet aktivt og passivt med forskning i alternativ energi, plasmafysikk, magnetisme og ulike applikasjoner innen ”endotermiske” energiformer også kjent som ”implosjonsenergi”.

I løpet av de siste 6-årene har jeg gjort meg opptatt med å ta ”pulsen” på utviklingen av samfunnet og miljøet på Jorden. På grunn av langtidsskader etter en bilulykke har mitt arbeid de siste årene bestått hovedsakelig som ”gratis” skribent på en rekke ulike alternativ media – bl.a. Nyhetsspeilet med over 100-artikkeler.

Behovet for generalisering

Diskusjonene som jeg tar for meg her kan det skrives flere bøker om. Jeg erkjenner menneskets behov for å ”spare tid” og bli servert med ”kortversjonen” slik at oversikten oppnås på kortest mulig tid. Det er nødvendig å ty til en god del generaliseringer i den forbindelsen. Derfor vil jeg på forskudd erkjenne denne formen for presentasjon og legge til at fordypning i materialet vil selvfølgelig avdekke enorme mengder med gråsoner så vel som farge sjatteringer som ikke kan komme til uttrykk i dette formatet. Min intensjon er heller ikke å ”skyte” på den ene eller andre av individer, grupperinger eller institusjoner som fiender. Livet, slik jeg opplever det, er en reise gjennom prøving og feiling og det som teller mest til slutt er hvorvidt en er i stand til å lære fra sine feil og skifte spor, snu i tide, i det øyeblikket en oppdager at dagens kurs bærer feil vei.

Status quo

Dagens økonomisk paradigme er basert på et næringsliv basert på konkurranse. Slik er det så å si over hele den “siviliserte” delen av Jorden i dag. Konkurranse er i så måte også betraktet som ønskelig og nødvendig for at mennesket skal bli motivert til å gjøre sitt beste. I et utvidet perspektiv er en allmennantatt forståelse om at konkurranse er noe vi ikke kan unngå – som en ”naturlov” og om en ikke liker det – så er man ikke egnet til å delta i dagens samfunn – dysfunksjonell, svak eller en verdiløs snylter på andres anstrengelser og slit.

Denne holdningen er podet inn i menneskets bevissthet fra den dagen de beveger seg utenfor familielivets trygg lune, om en har vært så heldig å ha det slik som barn. En viktig del av filosofien som menneske flest vokser opp med, og noe som gjentas på utallig mange måter opp gjennom livet er at mennesket utelukket er et biologisk skapning og at bevisstheten skapes i hjernen og formes fra det miljøet en vokser opp i. Ideen danner grunnlaget for ”genetisk betinget” forskjeller mellom individer. Derfor er vi alle forskjellig og at noen er mer heldig med sine foreldre enn andre. Det gir også grunnlaget for å tenke seg at de som er mer ”heldig” med sine gener har et ansvar for å lede de som er noe mer uheldig stillet.

Mennesket i dagens ”siviliserte” samfunn trenger derfor alltid en eller mange ledere, eksperter og forvaltere av Jordens ressurser, infrastrukturer, utdanningssystemer, økonomisystemer, vitenskap, religion, psykologi og ikke minst politikk. Det gjeldende systemet fremmer en gruppering av ”eksperter”, ”myndigheter”, ”sakkyndige” med reservert rett til å ”vite” hva som er best for den delen av befolkningen som ledes fra en posisjon av profilert ekspertise som andre ikke har tilgang til.

Derfor er det også naturlig for et stort antall mennesker å betrakte alternative tanker til gjeldende systemer med stor skepsis og mistro. Jeg minner om at et åpent sinn er en forutsetning for vekst i læringsprosessen og at i alle tilfeller kan avvisning av alternative tanker føre fort til at en kaster ”barnet” ut med badevannet. Intensjonen her er kartlegge på en systematisk måte de fundamentale problemer til alle de symptomene som dagens samfunnsstrukturer lider åpenbart av. Det er også min intensjon å tilby alternative løsninger som mange kanskje aldri har tenkt å tenke seg.

Konsekvensene av dagens modeller for samfunnet

Jeg velger å sette følgende merkelapp på dagens sosial/økonomiske modeller – ”Det materialistiske, konkurranse samfunnet”. Et kort overblikk på dagens situasjon i et politisk/økonomisk perspektiv er at vi har en tilsynelatende demokratisk form for ledelse av ”folkevalgte” representanter – hovedsakelig hentet fra de øvre nivåene av samfunnets hierarki av etablerte og anerkjente ledere som ”folket” kjenner til gjennom eksponering i massemedia, ulike familier med større politisk og økonomisk bakgrunn.

På toppen av hierarkiet

Den gjeldende paradigme for konkurranse gjør denne gruppen til en form for ”elite” i samfunnet mens resten ligger et eller annet sted nedover i pyramidestrukturen av makt og innflytelse. Uansett hvilken form for økonomisk/politisk ideologi som det skiltes med er det alltid en eller annen form for pyramidestruktur tilstede. Det hjelper lite om den politiske modellen heter ”kapitalisme”, ”sosialisme”, ”kommunisme” eller variant av den politiske høyre/venstre akse av meninger og filosofier.

Et praktisk blikk på dette systemet avslører fort en form for ”to-trinns” samfunn der reglene i praksis er veldig forskjellig mellom de som er den ”privilegerte eliten” grupperingen som ligger under disse. Når en befinner seg på toppen av pyramiden er det nok av beskyttelse rundt seg for å bli mer eller mindre usårbar og i enkelte tilfeller, rett og slett hevdet over lovene og reglene som gjelder for flertallet.

Denne grupperingen er utsatt for langt mindre fragmentering enn de som ligger under og det igjen fører til et tett vev med lukkede sosiale nettverk som er uten tvil en konkurransemessig fordel å være medlem av. Det er også på denne måten en sikrer seg kontinuitet over tid og posisjoner som er godt preget av samarbeid på tvers av de mindre forskjellene som utgjøres av politisk ideologi. Det som teller mest er evnen til å beholde plassen på samfunnets seierspall.

Litt laver ned på hierarkiet – samfunnets ledere, forvaltere i politikken, næringslivet, utdanning og lokalpolitikk

Det er et kjent og naturlig fenomen om at i all konkurranse, jo større belønning eller gevinst for å ”vinne”, desto skarpere er konkurranseviljen. Det betyr på godt norsk, ”spisse albuer” og det som verre er. Mens den ytre fasaden om kles helst med et dekke av politisk korrekthet er viljen til å bøye reglene, skape gunstige konkurranse fordeler på andres bekostning svært ofte den eneste av overlevelsesstrategier for å bli på dette nivået av samfunnskonkurransen over tid.

”Svakheter” hos konkurrentene utnyttes maksimalt og orden i rekkene ivaretas gjennom ulike former for trusler om å avkle den enkeltes ”hemmeligheter” til fordel for seg selv. Dersom trusselen fra en konkurrent blir for faretruende, trykkes det på ”knapper” slik at det utløses en eller annen tilfeldig skandale som alltid synes å nå pressen på en svært uheldig tid for den andre. Vi ser slike avsløringer hele tiden i media i dag og det fører til at de som er lavere ned i hierarkiet sitter igjen med troen om at media er samfunnets ”vaktbikkje” mot alle former for korrupsjon og ”upassende” atferd.

Personlig integritet og ens moralsk kompass utsettes for en alvorlig hard prøve på vei opp konkurransestigen i storsamfunnet. Deltakeren lærer fort at det er liten rom for empati blant kolleger eller de som ligger ”under” en selv på dette hierarkiet dersom det er noe håp om noen gang å nå toppen og bli akseptert blant de virkelig ”store” fiskene i dammen.

På denne måten kan svært ”upopulære” tiltak iverksettes over hodet til de grupperinger lenger ned i rangstigen bak påstander om at de andre ikke kjenner sitt eget ”beste”. Resten av samfunnet må ”reguleres” og formes slik at denne strukturen vedlikeholdes mest mulig stabil.

Oppfinnelser, produkter og tjenester som måtte true den gjeldende strukturen undertrykkes helt systematisk slik at status quo forblir det stabile systemet en har vent seg til å verdsette som privilegert.

Posisjonen til ”det store flertallet” – middelklassen

Den ” vanlig” lovlydig borgeren i konkurransesamfunnet synes å gjøre så godt en kan for å tjene til sitt daglig brød, skaffe seg en eller annen form for praktisk og sosial ”komfort sone” som en arbeider for å bygge ut, forsvare og vedlikeholde i løpet av livet. Det er i så måte ”fruktene” av det harde arbeidet en utfører til samfunnets tjeneste.

På dette nivået er det mange som ikke ser seg tjent med å bruke spisse albuer eller manipulasjon for å fremme sin posisjon, så lenge de kan leve i fred og fordragelighet med seg selv og sine nærmeste. Begrepet ”normalt” ivaretas og vedlikeholdes med størst selvfølgelighet da en hver form for forstyrrelse på normen gjør at en blir noe usikker på hvor en selv står i seg selv. Barn som vokser opp under slike vilkår, særlig i sosialiseringsalderen ønsker av alt i verden å være nettopp ”normal” akkurat slik som alle andre fordi da blir det største sjanser for å bli likt. Avvikende individer blir nokså mobbet underveis og det er bare et av de mange uttrykkene for den sosiale konkurransen som pågår på dette nivået.

Lenger ned på rangstigen – de som er utilpasset, arbeidsløse, sosial klienter og uføretrygdet

Den som kommer under middelklassen i samfunnsstrukturen er utsatt for ekstra store utfordringer i livet. Mye av energien går til å ”overleve” i et praktisk, økonomisk og sosial forstand. Disse er ofte ”plugget” ut av energikretsene som eksisterer i samfunnet. Mange har underutviklet intellektuell og emosjonell intelligens, ferdigheter eller evner til å delta i konkurransen som befinner seg høyere opp i hierarkiet.

Enkelte som ender opp her blir sinte og frustrerte over sin situasjon, mens andre tar livet mer med ro og finner at samarbeid er den beste måten å overleve på. Istedenfor å stille til en fast arbeidstid blir det heller ”vennetjenester” og bytting av disse istedenfor å delta i den raskere strømmen der de andre befinner seg.

Derfor er det ofte at en finner sterke kontraster blant mennesker her nede i hierarkiet. Enkelte finner det lettest å overleve ved å holde seg utenfor loven og herfra finner vi samfunnets hverdags kriminelle. Når disse samarbeider, finner de også fordeler ved det og gjeng mentaliteten er den antatt beste måten å ivareta og vedlikeholde en eller annen grad av komfortsone. Disse er til stadighet utsatt for myndigheter og autoriteter som lever av å holde kriminaliteten under kontroll. Det blir for mange en brutal livsform for alle som deltar.

En oppsummering av konkurransesamfunnets hierarkiet og hva det gjør med miljøet

Denne grove, og overfladiske skissen av samfunnets struktur har selvfølgelig mange flere gråsoner enn som nevnt her. Poenget med denne oversikten er å påpeke at alle disse nivåene har et større eller mindre ”arbeid” som består av å konkurrere mot hverandre for å opprette, vedlikeholde og forsvare en eller annen grad av akseptabel komfortsone – ofte uttalt som livets ”uutholdelig letthet”. Oppfatningen av meningen med livet blir å posisjonere seg i forhold til alle andre på en mest mulig fordelaktig måte. Alle er essensielt ”alene” i sin egen personlig kamp på å gjøre så godt de kan for å lykkes med de målene de måtte anse som mulig å oppnå i livet.

Suksess måles i materielle goder, komfort, status, graden av sosial aksept og tilhørighet uansett hvilket nivå en måtte befinne seg på. I så måte er alle i konkurransesamfunnet på samme båt – eller bedre sagt ”tredemølle”. Jeg sier ”tredemølle” fordi handlinger, tenkning og atferd har lite med en dypere mening med livet – det kommer jeg tilbake til noe senere. I alle fall er denne formen for tilværelse slik at den har lite eller ingenting med ekte ”selvrealisering” å gjøre. De aller fleste, selv på toppen av denne rangstigen lever sitt liv fra utsiden inn og selvfølelsen er begrenset til hvilket nivå av annerkjennelse og ”suksess” en har nådd på veien.

Konkurransefordeler og hvordan de påvirker flyt av kunnskap, kompetanse, kreativitet, innovasjon, teknologi og miljøet

Fordi konkurransefordeler er alltid en fordel i et konkurranse samfunn er fragmentering, hemmelighold, tilbakeholdelse av kunnskap, kompetanse, innovasjon og teknologi en tendens som alltid har preget samfunnets strukturerer ovenfra og nedover. Innside informasjon og høyere teknologiske hjelpemidler sikrer plassen på seierspallen så lenge denne kan tilbakeholdes fra de som er lengre ned i rangstigen. Kreativeten brukes mest i retning av å lykkes med å tilegne seg disse godene eller undertrykke de. Innovasjonskreftene går på å ”slå systemet” eller vedlikeholde det.

Konkurranseholdningen tar liten omtanke til livskvaliteten til andre former for liv og heller ikke grunnlaget for miljøet. Det er en fordel å produsere for konsum, produsere søppel, kvitte seg med denne slik at den ikke sees av andre og navigere rundt gjeldende regler til fordel for sin egen agenda. I dette samfunnet er alle mot alle i kampen om å tjene penger.

Empati, sosialbevissthet og evnen til å bry seg om andre blir begrenset til noen få ”ildsjeler”, idealister som selv ofte faller et offer for konkurransens brutalitet underveis. Kriger for naturressurser utkjempes uten omtanke til lidelsen de forårsaker for andre og miljøet.

Teknologiske gevinster i et slikt samfunn brukes helst for å utvide militære makt strukturer, overvåkning og kontroll i hierarkiet ovenfra og ned. Få er de som rekker å se seg rundt og oppdage at vi er i ferd med å utslette oss selv i denne kampen etter penger, rikdom, makt og innflytelse. I konkurranse har vi skapt et helvete på denne jord – dog med noen lysglimt inne i mellom.

Argumentene for konkurranse i og mellom mennesker

Den mest vanlig argument jeg møter på i forhold til fordelene med konkurranse er at det får mennesket til å strekke seg ut for å gjøre mer – for å gjøre sitt beste. Ideen er at individer uten konkurranseånden ikke oppnår det nivået av prestasjoner som de ellers har med konkurranse. Det vil si at, ”Uten konkurranse blir mennesket slapp, doven og giddeløs”.

På et overfladisk nivå av tenkning kan jeg forstå dette perspektivet. Hvorfor skulle mennesket stå opp og arbeide dersom de fikk alt sammen servert til dem på et sølvfat? Videre… Hvordan ville det gå med samfunnet dersom alt var ferdig lagt i fanget på oss? Påstanden om at konkurranse tvinger frem utvikling kan ufornektelig virke både ryddig og klok. Det er i hvert fall hva de fleste samfunnsvitere og økonomer påstår.

Om jeg skal bruke mitt eget liv som et eksempel, så må jeg si at jeg har for lenge siden meldt meg ut av konkurransespillene. Likevel presterer jeg alt jeg makter til tross for smerter, plager og motstand utenfra – selv om jeg ikke må. Det er fordi jeg lever fra innsiden ut og ikke fra utsiden inn. Mennesket er slik skapt at de er alle sammen født med en ”agenda” eller ”oppgave” i sitt liv. Denne delen av menneskets psyke er drevet av noe jeg kaller for ”lidenskap”.

I konkurransens hverdag er det lite rom for å leve fra et sikt ståsted. En bruker meste parten av sine krefter med å leve fra sitt rasjonell senter og ikke fra det høyere emosjonelle der denne lidenskapen sitter. Fra et frykt basert emosjonelt grunnlag kan lidenskapen virke destruktiv i søken etter konkurransemessig fordeler, makt og innflytelse. Det kaller jeg ikke ekte ”lidenskap” men kunsten av å slå hodet gjennom mur veggen-bare for å ende opp i nabo cellen.

Fra et høyere perspektiv er mennesket slik skapt at de har en ”livsplan” før de blir født. Denne planen blir mer eller mindre ubevisst etter fødsel og kommer bare til uttrykk gjennom ens naturlig tendenser, personlighets trekk og lidenskaper dersom barndommen er slik at disse tendensene ikke blir drept helt og holdent. Det vil si vi er alle født med en drøm om å realisere en eller flere milepæler i livet.

Dette ståstedet er en konsekvens av langtids forskning i strukturen av menneskets indre liv. Noen mennesker er lever for å klatre på fjellet, balansere på en stram eller slakk line, kaste seg ut for fjellet med fallskjerm eller med strikk etter bene. Andre er skapt for å dykke i havets dyp, for å fly, løpe, synge, skape musikk eller kreative mat retter. Andre elsker å dyrke mat, pleie dyr, mennesker, planter eller jorden. Andre er lidenskapelig opptatt med å bygge hus, mekke i metal, skru på biler, finne opp ting ingen andre har sett før. Noen elsker å skrive, tenke, filosofere, utforske, slukke branner, redde mennesker, fotografere, male, holde taler, oppdage naturens hemmeligheter, blande ulike kjemiske stoffer sammen – listen er uendelig.

Mennesker som lever fra sin høyere emosjonell lidenskapelig senter er ustoppelig. De er konstant nysgjerrig, åpen til å lære stadig mer, oppdage, utforske og skape.

De virkelig skapende individene i verden er de som er lidenskapelig skapende. I et konkurranse miljø møter denne skapende kraften på motstand som sliter på prestasjons evnen fordi den motstanden, friksjonen og smerten som oppstår gjør at skaperprosessen blir forringet, utslitt og død.

Jeg påstår at denne gnisten er å finne hos hvert eneste menneske. Noen ganger er den godt begravd inn i fortidens smerte og ledelser – disse har gitt opp fordi konkurransen har tatt dem igjen underveis – før de kom i gang.

De fordelene som alle mennesker opplever gjennom samarbeid uten å måtte passe på konkurrenter hele tiden er helt enorme. Under forutsetningen om at alle deltakere i det samfunnet velger frivillig å tjene sin egen og andres agenda under et kollektiv paraply av ”trivsel”, vitalitet og langsiktig bærekraftig utvikling også for fremtidens generasjoner –er vært langt bedre selv for medlemmer av ”eliten” å klatre ned fra pidestallen av ”vinner” posisjonen i isolasjon. Det lar seg faktisk å leve i tilstrekkelig luksus når fellesskapet arbeider for å utvikle et høyt livsstandard i fellesskap.

Er det nok til alle?

En annen argument til fordel for konkurranse i samfunnet er at ”Det er ikke nok til alle” – vær det penger, mat, vann eller ressurser av alle slag. Fordi vi er så vant med å konkurrere har vi også lagt til oss vaner og antagelser som går i veien for oss selv i forhold til ressurser.

Penger som en grenseløs ressurs

Penger er en oppfinnelse som er skapt av mennesker. I et historisk perspektiv var penger først et symbol på kreditt i bytte mot en tjeneste fra menneske til menneske. Over tid ble det til at mennesket valgte en ”edel” metall som Gull eller Sølv som standard for å symbolisere penger som en verdi. Vi lot oss lure til å tro at penger var begrenset til mengden med dette metallet som vi kunne grave frem fra jorden. Siden den gangen har det blitt brukt papir sedler og mynter med unike design på for å symbolisere penger og nå med innføring av computer teknologi er det faktisk slik at mesteparten av verdens ”penger” er bare tall inne i en sentral computer ett eller annet sted på Jorden. Og mennesker slås for livet om å få så mye som mulig av disse.

Om vi har blitt enig om å ha penger som et begrenset ressurs til tross for at menneskets evne til å tjene hverandre på utallig ulike måter er faktisk ubegrenset – så er det et valg vi gjør. Det er ingen naturlov som tilsier at det alltid må være slik. Et kollektiv samfunn med felles intensjoner har i prinsipp egentlig ikke bruk for slike symboler. De har vi bare for å sikre oss at den som ikke bidrar, får heller ikke delta i rikdommen av givergleden. Den som ikke deltar i et slikt samfunn trenger en utvidet forståelse og harmonisering av de trossystemene de sitter inne med for øyeblikket. Når denne forståelsen er på plass er det faktisk naturlig å blomstre som mennesket og bli alt det en kan bli. I et samfunn av tilstrekkelighet er det ingen som har noen glede å ha mer enn andre. Forutsetningen er et kollektiv tankegang.

Energi som ubegrenset ressurs

”Fri” energi teknologi er egentlig ikke helt ”fri” men den er i hvert fall ubegrenset i omfang når de vitenskapelig innsikter i helhetlig energiteknologiske innsikter faller på plass. I fysikkens første premisser er det en lov som tilsier at for en hver aksjon, er det en tilsvarende mot-reaksjon. Likevel har klassisk fysikk sett seg blind på det faktum at våre energiteknologiske oppfinnelser bare bruker en del av den ekspanderende energi og lite eller ingenting av den imploderende energi – som faktisk er miljøvennlig og tilstrekkelig i omfang for å forsyne planeten med mer enn nok energi til alle.

Disse teknologiene har blitt undertrykket i over hundrede år på grunn av konkurranse og ideen om en begrenset tilgang til penger. Dette oppdaget Nikola Tesla for over hundrede år siden. I dag er det en rekke oppfinnelser og produkter som er under lansering i dag som tar i bruk denne formen for energi produksjon. Det vil si at mennesket har endelig lært å koble seg opp til ”universets” drivverk” – slik som Tesla sa vi en dag ville gjøre.

Atomkraft har fått en dårlig rykte på seg etter atomulykker og bruken av atombomben. Denne energiformen kalles ”fisjons” energi. Den er ”eksplosiv”. Det vi har lært på skolen er at Solen bruker denne energiformen og det er helt feil. Energiproduksjon som lages av Solen vår – og alle stjerner er ”fusjons” energi. Alle stjerner begynner med hydrogen som kombineres til å lage nye og mer kompliserte atomstrukturer eller elementer. Først når stjernen har skapt hele spektret med elementer den kan lage, så eksploderer denne og sender en strøm av elementer ut i rommet.

Keshe Foundation - http://www.keshefoundation.com/en/ - er en av flere produsenter av teknologiske løsninger som arbeider med denne energiformen. Presentasjoner han har gjort nå nylig viser at de også har vært i stand til å produsere proteiner fra ”plasma” energi. Når denne teknologien er mer utarbeidet vil det da være unødvendig for oss å måtte drepe dyr for tilegne oss de proteiner som næringsstoffer.

Mat og vann som ubegrenset ressurs

Innenfor rammen av avanserte prinsipper for dyrking av mat og implosjonsteknologi er det så å si ubegrenset med muligheter for alle å ha tilgang til sin eget mat produksjon, om det er planter, fisk eller annet. Ved bruk av akvakulturer kan enorme mengder med planteføde drives frem i tempererte drivhus. Systemer der fisk og planter gir næring til hverandre kan tonnevis av mat produseres på veldig små områder.

Avsalting av havvann er heller ingen problem når vi har tilgang til ubegrenset energi. Vann er intet annet en hydrogen og oksygen, noen av de mest rikelig med elementer som vi har på jorden. Mangel på mat, vann og energi er et faktum kun fordi vi holder tilbake teknologi og innsikt i konkurranse for penger – et latterlig konsept spør du meg.

Byggematerialer som ubegrenset ressurs

I dag er vi vant til å hogge ned trær for å lage papir og trevirke til byggevirksomhet på Jorden. Før i tiden brukte mennesket hemp planten som ressurs for et uttal av produkter, tau, seil, bygge materialer, papir, klær, medisiner og røyk. Hemp planten har en mye høyere grad av cellulose enn trevirke, likevel hogger vi heller ned skogen for å produsere papir og trevirke. Det er det dårlig bruk av ressurser som bare tjener penger som begrenset ressurs i et konkurranse samfunn.

Nyere oppfinnelser innen materiell fysikk viser seg at karbonstrukturer som er superledere, sterkere enn stål og som er fleksible og gjennomsiktig, lar seg produsere – foreløpig i begrenset forstand men det er en god start. Dagens taktikk med å utarme Jorden for olje og mineralressurser er verken nødvendig eller ønskelig med disse nyere formene for teknologi.

Et annerledes perspektiv på å fremme positiv utvikling i samfunnet

Et konkurransefritt samfunn er for mange å betrakte som en umulig, idealistisk utopi. Jeg påstår at et slikt samfunn er realistisk og den eneste måten som mennesket er i stand til å leve sammen uten å slette ut seg selv på.

Et globalt løft er nødvendig for å få hele det kollektiv samfunnet om bord på en slik tankegang. Vitenskapelig studier av konkurransens effekt på selvaktualisering av individer eller et samfunn i stor eller små skala viser at Null Konkurranse er den mest optimale forutsetning for å nå det målet.

Det vil si at fire sterke endringer først må finne sted.

Den første av disse er opprydding i samfunnet av individer som er fast bestemt på å tjene sine egne agendaer på andres bekostning. Det vil si at slike individer for et tilbud om ”omstilling” eller isolasjon fra resten av samfunnet.

Den neste av forutsetninger er en omstilling fra et debet basert økonomi system til en som er basert på lik fordeling av økonomiske ressurser – det er nok til alle.

Det tredje er innføring av globale menneskerettigheter for alle – ala de som er utviklet i FN 1999.

Den fjerde er innføring av en sivil lovgivning der frihet under ansvar er gjeldende lovprinsipp. Dette er allerede utarbeidet i det som beskrives ”Civil Law”.

Dernest er det en kollektiv anstrengelse med å rydde opp i miljøet som er forurenset, innføring av nye energi teknologi, etablering av folkelig demokratiske styringssystemer, økologiske kommunikasjonssystemer, nye utdanningssystemer og transformasjon av eksisterende infrastrukturer slik at de tjener menneskeheten og miljøet samtidig. En slik global samfunnsform er også en som nyter godt av et høyt levestil.

Er det så vanskelig å velge?

Denne skissen er en skisse – og det er mange mennesker på Jorden i dag som ser frem til innføring av en global reform på denne måten. Vi har faktisk ingen andre alternativer om vi ønsker å skape et liv på denne Jorden som gjør det mulig og ønskelig å leve her. Mennesket er et åndsvesen – vi er skapt til å samarbeide – ikke bare for å konkurrere. Vi har nå konkurrert så lenge at vi er i ferd med å utslette oss selv og hverandre. Jeg tilbyr følgende link for den som vil fordype seg mer i disse prinsippene. Jeg håper og ønsker at du er villig til å spre denne tankegang til de du kjenner. Det tar tid å ta prinsippene over seg da de representerer så store motsetninger til eksisterende måter å handle og tenke i samfunnet i dag.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=KphWsnhZ4Ag

Systematisk nedbryting av kjernefamilier i Norges barnevern

Tidligere praksis hos den Norske Barnevernet har vært innrammet rundt noe som kalles det ”biologiske prinsippet” – som i all enkelhet går god for ideen om at biologiske bånd mellom barnet og dens foreldre er av stor betydning for barnets beste langsiktig interesser – så vel som foreldrenes rett til å videreføre sin ”livsfilosofi” – religion, kultur, utdanning og oppdragelse - videre til sine barn. Link til hva det ”biologiske prinsippet” omfatter ligger under.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2000/nou-2000-12/6/5.html?id=358213

Den Norske Regjeringen har bestilt en ny redegjøring av det “biologiske prinsippet” som grunnlag for barnevernets håndtering av barnevernssaker i Norge. De valgte å ty til en mann ved navnet Magne Raundalen til dette oppdraget.

For det første er det undringsverdig at den Norske Regjeringen har i det heletatt bestilt en ny redegjøring. Det er, for meg, undringsverdig at individer i den Norske Regjeringen finner grunnlag for å sette tvil om betydningen av dette ”biologiske prinsippet”. Selv uten faglig kompetanse om menneskets psyke, forutsetninger for positive utviklingsvilkår m.m. er ”norsk bondevett” tilstrekkelig for å forstå at barn og sine foreldre hører helst sammen som en enhet uten fragmentering der det er mulig – med noen få opplagte unntak.

Jeg har lest gjennom forslaget til endring av dette prinsippet og notert meg følgende:

Utvalget har ikke funnet forskningsbaserte holdepunkter som bekrefter eller avkrefter at det har en avgjørende egenverdi for barn å vokse opp med sine foreldre.

 Utvalget anbefaler etablering av et nytt prinsipp i barnevernet, definert som prinsippet for utviklingsstøttende tilknytning.

Anbefalinger adopsjon som barneverntiltak

 Utvalget vil anbefale at:

 det for spedbarn fra 0 til 18 måneder tas stilling til adopsjon ikke senere enn ett år etter plassering etter bvl § 4-15, tredje ledd.

 det for barn mellom 18 måneder til 4 år tas stilling til adopsjon senest 2 år etter fosterhjemsplassering bvl § 4- 15, tredje ledd.

 Adopsjon alltid vurderes i tilfeller der barn er tidlig og varig plassert i fosterhjem.

Mitt første spørsmål er: Hvordan kan det ha seg at mennesker som sier seg kvalifisert til å forstå seg på ”det biologiske prinsippet” kan si at de ikke finner forskningsbaserte holdepunkter som bekrefter dens egenverdi? Er det noen som har kontrollert og kvalitetssikret ”forskningsgrunnlaget” som har blitt brukt for å komme til denne konklusjonen? Det kan umulig ha skjedd i dette tilfelle.

”Fagfolk” som har det for seg at det biologiske prinsippet er under tvil kan heller ikke være i stand til å foreslå forbedringer som kunne være annet enn katastrofale etter min mening.

Det nye prinsippet som har blitt anbefalt av dette utvalget er:

 Utvalget anbefaler etablering av et nytt prinsipp i barnevernet, definert som ”prinsippet for utviklingsstøttende tilknytning”.

Jeg tillater meg å stille noen kritiske og analytiske spørsmål til hva ”utviklingstøttende tilknytning” faktisk betyr i praksis.

·      Begrepet ”utvikling” er like tvetydig som begrepet ”forandring”. Derfor er det på sin plass å kunne tilby spesifikke svar på spørsmålet om hvilken vei denne utviklingen tenkes å gå, til hvilken hensikt og hvilket ønsket endelig resultat?

Det er åpenbart for meg at når et barn tvangsmessig blir løsrevet fra sine biologiske foreldre at barnets utvikling utsettes for en svært negativ og potensialt livslang utviklingstendens. Hvem er det som har definert hva ”omsorg” faktisk betyr i praksis innenfor denne konteksten?

Hva har skjedd med barnets og foreldrenes grunnleggende, lovfestet og ”medfødte” menneskerettigheter i dette tilfelle?

Barn som fratas sine foreldre anbefales adoptert bort etter gitte tidsfrister etter dette utvalgets anbefalinger.

Anbefalinger adopsjon som barneverntiltak

 Utvalget vil anbefale at:

 det for spedbarn fra 0 til 18 måneder tas stilling til adopsjon ikke senere enn ett år etter plassering etter bvl § 4-15, tredje ledd.

 det for barn mellom 18 måneder til 4 år tas stilling til adopsjon senest 2 år etter fosterhjemsplassering bvl § 4- 15, tredje ledd.

 Adopsjon alltid vurderes i tilfeller der barn er tidlig og varig plassert i fosterhjem.

Jeg undres sterk over hva slags rett som den Norske Stat påberoper seg til å tvinge barn vekk fra sine biologiske foreldre for så å adoptere disse bort til andre etter slike prinsipper.

Disse prinsipper er klare brudd på den Norske Grunnloven. De er klare overgrep i forhold til barnets og foreldrenes grunnleggende menneskerettigheter og hører inn under fullstendig gale vrangforestillinger om forskjellen mellom prinsipielle spørsmål i forhold til hva som er ”rett” og ”galt” i denne verden. 

Jeg kan derfor ikke se annet enn at denne praksisen som faktisk brukes helt eller delvis i Norsk Barnevern i dag er annet enn kriminell i ordets rette forstand.

Diagnose hysteri i Psykiatrien - hva det egentlig gjør

Det første en lege eller psykiater søker etter å etablere er en "diagnose". Da er du erklart "syk" og medisiner foreskrives for å behandle din sykdom.

I Norsk presse skrives det mye om diagnoser for tiden. I saken mot Anders. B. Breivik krangler psykiatriske rettssakkyndige seg i mellom om han er ”tilregnelig”, ”psykopat” eller simpelthen ”gal”. Diagnoser er viktig i psykiatrien fordi en må ha en diagnose før man kan konstatere ”sykdom” og dens behandling. Det samme gjør psykiatrien i forhold til et uttal av andre mennesker i dette landet, ikke minst et uttal med norske barn som blir medisinert for diagnosen ADHD.

La oss trekke denne diskusjonen til et høyere nivå av forståelse. Psykiatri er bygget på prinsippet om at hjernen alene er ansvarlig for og produsent av "bevissthet". Det vil si alle dine tanker, følelser og handlinger. Psykiatrien er også bygget på prinsipper som Anne Freud bragte inn i systemet om "normalitet". Dersom du ikke er "normal" kunne du da få en "diagnose" og bli medisinert for igjen å bli "normal". Det er verd å merke seg at alle av Anne Freuds livstids "pasienter" begikk selvmord, bl.a. Marilyn Monroe.

Etter psykiatri fikk vitenskapelig anerkjennelse og rotfeste i politiske og medisinske miljø har det kommet andre modeller til. En av disse er NLP-Nevro-lingvistisk Programmering som er studiet av strukturen på subjektiv opplevelse - OG- studiet av "FREMRAGENDE" atferd og prestasjoner hos mennesker. I NLP er det ingenting som heter diagnose men bare ATFERD.

Det sies da med rette at alle mennesker fungerer helt perfekt i alle sammenhenger. Det vil si at sinnet er strukturert (det mentale kartet) slik at den sikrer de resultatene en oppnår. Noen ganger "perfectly shitty but still perfect”.

I mine 22-år som psykoterapeut - har jeg aldri hatt behov for eller ønske om å arbeide med "diagnoser" da atferd endrer seg fra minutt til minutt - og endring av individets indre subjektiv "kart" er faktisk nokså enkel i de fleste tilfeller så lenge hjernen ikke er medisinert og at den er integrert.

Hjernen og sinnet er to forskjellig ting. Sinnet er ikke fysisk. Bevissthet er ikke fysisk. Vitenskapen kan ikke nagle bevissthet til veggen for å måle, veie eller objektifisere den.

Det mentale kartet til ABB er full av vrangforestillinger programmert bevisst og ubevisst gjennom egen og andres manipulasjon og forvrengning av virkeligheten. I så måte er han ikke gal, men organisert inne i seg på en måte som får han til å prestere massedrap.

Hans kur er også hans ansvar - at han ønsker å endre på sitt mentalt kart - som selvfølgelig er knyttet til hans emosjoner. Disse kan ikke løsrives fra hverandre. Om han ønsker transformasjon eller ikke blir nå opp til han og han alene da ingen kan tvinge han til noe annet.

"Sakkyndige" som påstår noe annet er ute etter å gi dekning for en antikvarisk forståelse av menneskets bevissthet - og den modellen hører til i mørkealderen og inkvisisjonene som pågår i dag er et godt eksempel på at vi fortsatt lever i en Mørke Alder der vitenskapen er kuppet av økonomiske og politiske maktsystemer i samfunnet.

Fag du ikke hadde på skolen men gjerne skulle hatt

Om tverrfaglig overordnet kunnskap

Mike Cechanowicz

18.04.2012

På Facebook i går, så jeg et innlegg som var neste tilsvarende som denne. Som vanlig finner jeg inspirasjon i avisoverskrifter og innlegg i sosial medier. Dette innlegg er ingen unntak.

Det vi kaller ”utdanning” i dag er best forstått som sosial trening til å delta i et konkurranse basert økonomisk samfunnsstruktur. Denne ivaretas best ved å innstille holdninger som ”normalitet” som et standard frem for ”framragende”. ”Normal” er middelmådig. Venstre hjerne halvdel ressurser forherliges til fordel for balanse mellom intellektuell og emosjonell intelligens. Venstre hjerne halvdel tenkning alene er knyttet til ideen om at det bevisste sinnet er sjefen og ”kontrolløren” av livets utfoldelse. Denne teorien er fullstendig feil da det bevisste sinnet faktisk er svært begrenset i forhold til fordeling av ressurser i forhold til det ubevisste sinnet.

Denne formen for satsing fremmer det som mange kaller ”ego”. Slik jeg forstår sinnets indre liv etter 22-år med forskning og et langt liv med erfaring – er ideen om at det bevisste sinnet er alene om å sørge for overlevelse i et miljø full av farer og tilfeldigheter. Venstre hjerne halvdel ressurser er utelukket fragmenterende når det gjelder kognitive prosesser. Høyere hjerne halvdel ressurser som også er kognitive er basert på helhetsprinsipper som ikke kan deles opp og fortsatt gi mening.

På denne måten er den gjeldende vitenskapelig paradigme med rasjonalisme, objektivitet og materialisme fullstendig ensidig sett i perspektiv av hjernens tosidig evne til å oppfatte og arbeide med uendelig fragmentering og uendelig helhet samtidig og uten konflikter. Dagens skolegang eller ”utdanningsprogrammer” er i så måte fordummende i forhold til potensialet som ligger i integrering av hjernen og sinnets tosidig prosesser.

Noen av verdens mest intelligente og skapende mennesker opp gjennom historien har den minste andelen av sin ”utdanning” gjennom formell skolegang. Av de som er mest ekstreme kan jeg nevne Walter Russell som var på skole bare en uke av sitt liv. Som voksen var han offisiell portrett tegner og skulptør for ledende skribenter i USA i sin tid. Han var arkitekt og bygget flere større hotellbygg. Han var også leder av en privat universitet som heter, ”The University of Philosophy and Science”. Nikola Tesla er et annet eksempel. Tesla sa til Russell at han var alt langt foran sin tid til å bli forstått og akseptert av massene. Tesla led samme skjebne til tross for at han elektrifiserte verden med oppfinnelsen av vekselstrøm og motoren som bruker denne.

Hans oppfinnelser innen energi som kunne tilby gratis energi til verden ble kuppet av J.P. Morgan som ville tjene penger på energiforbruk, salg av kobber, stål og telefonstolper. Hans innsikt og videre oppfinnelser ble utestengt fra universiteter i sin tid og han døde ensom og forlatt til tross for hva han gjorde for menneskehetens kollektiv utvikling.

Hvilken alternativer til utdanning er tilgjengelig i dag?

Menneskesinnets magiske evner og muligheter er så å si fullstendig ukjente og dermed ikke utnyttet. Barnets ubevisste sinn er som en ”kunnskapssvamp” i tiden fra fødsel til 6-7-års alderen. Barn som er oppmuntret til læring, utforskning og nysgjerrighet i trygghet vil bære disse tendensene videre inn i det voksne livet helt automatisk. En viktig del av oppgaven til det ubevisste sinnet er å tilby et indre ”kart” for navigering i livet. Derfor er barnets første leveår sært betydningsfull for livets senere utviklingsprosesser og bør derfor stimuleres maksimalt på en understøttende måte i takt med barnets evner og naturlig tendenser – det vil si essensen av barnets personlighet.

Talent er et produkt av tidligere livs erfaringer – noe empirisk forskning kan bekrefte.

Barnets ubevisste sinn husker sin fortid mens barnets bevisste sin er som ”blanke ark og nye fargestifter”. Mennesket er et åndsvesen som kommer til livet med en agenda som forblir ubevisst og nedlåst dersom ”ego” alene får bestemme livets videre kurs.

Fordi barnets intellektuelle evner er underutviklet i de første leveår er stimulering av barnets kontakt med naturen, evnen til å observere, sanse, leke og resonere best ivaretatt utenfor en formell skolebenk der disse mulighetene er minst tilgjengelig. Dersom barnets første leveår utsetter barnet for intelligente voksne som vet betydningen av stimulering av høyere og venstre hjerne halvdel ressurser – vil barnet utvikle intellektuell, emosjonell, fysiologisk og mekanisk intelligens på helt naturlig og effektive måter. Fysiologisk koordinering starter med kryp og kabbe bevegelser som er diagonale. Sakte diagonale bevegelser stimulerer det nevrologiske nettverket som fremmer hjernens tosidig deling. Dette nevrologiske nettverket heter, ”Corpus Callosum”.

Formell utdanning bør så best ivaretas i tiden fra 6-år oppover ved å begynne med det som kalles ”overordnet” kunnskap. Begrepet ”metakunnskap” betyr det samme. Det vil si kunnskap om kunnskap, læring om læring, kommunikasjon om kommunikasjon. I dag er denne kunnskapen å finne i faget kjent som Nevro-lingvistisk Programmering eller NLP. På sitt beste er NLP et studie av strukturen på subjektiv opplevelse. Den erkjenner at mennesket er et subjektiv vesen som inntar all opplevelse gjennom språk som omfatter indre dialog – i hjernens venstre hjerne halvdel og 5 – sanseopplevelser i hjernens høyere hjerne halvdel.

Fundamental utdanning innen NLP tilbyr sinnet overordnet kunnskap om læring, kommunikasjon, sorteringsferdigheter, kreativitet, mange former for ryddig tenkning og samspillet mellom det indre og ytre livet. Derfor er det her formell læring bør begynne. Kunnskapen er av en slik art at også barn elsker å lære om disse prinsippene. Med et slikt fundament er resten av ”utdanningsforløpet” sikret et høyt nivå av effektivitet gjennom glede.

Så er det en god del mer å lære seg

Forskning på sinnets ulike prosesser viser at venstre hjerne halvdel arbeider med en høyere frekvens eller hastighet enn høyre. Fordi venstre arbeider med språk og fragmentering- matte, klokketid, abstrakt tenkning og katalogisering er denne ikke sansebasert. Det er bare en av seks ulike kanaler vi har tilgang til.

Ressursene i høyre hjerne halvdel stimuleres best ved å nedprioritere indre dialog og språket. Mental ro gir mental fokus på sansekanalene. Meditasjon og ”mindfulness” er metoder som utnytter disse egenskapene og dyrker de nevrologiske synapsene i denne delen av hjernen. Det er også nyttig å kvitte seg med alle former for frykt som låser hjernens prosesser inn i overlevelses modaliteter og stenger for de mest produktive av mentale/emosjonelle egenskaper.

Meditasjon, kontemplasjon og transetilstander er viktige

Ferdigheter som meditasjon, kontemplasjon og ”transe” fremmer sinnets evne til å opparbeide fokus – noe som er en forutsetning for fremragende prestasjoner av alle slag – også fysisk utfoldelse i høy hastighet. Hypnose fremmer sinnets evne til å skape forhold som utgjør opp til 2,000% mer fokus enn det som er ”normalt” i hverdagen. Derfor er disse tilstandene en viktig del av en utvidet utdanning for menneskeheten.

Systemtenkning – flaskehals ledelse (Theory of Constraints-TOC)

Kybernetisk systemtenkning og TOC-systemtenkningsmodeller er betydningsfulle ferdigheter som gjør det mulig å forstå de dynamiske prosessene som er involvert i alle helhetlig prosesser – fra menneskepsyken, sosiale forhold, utvikling av samfunnet og hva som helst annen kunnskap som er helhetlig. Dagens overforenkling mellom årsak og virkning er fordummende og begrenser menneskets evne til å oppfatte hvordan helheten i alle forhold henger sammen. I TOC-kunnskap ligger det også svært gode analytiske redskaper for konfliktløsning uten å inngå kompromisser – så vel som utvikling av innovative løsninger til et hvert systemisk problem eller sett med kroniske symptomer i systemer som er dysfunksjonelle.

Geometri og universelle matematiske prinsipper

Universets energetiske og fysiske prosesser er alle bygget på fundamentale geometriske og matematiske prinsipper. Disse kunnskapsområder er i dag betraktet som deler av ”esoterisk” og/eller ”okkult” kunnskap. De har ingen plass i diskusjonen om forskjellen mellom godhet og ondskap. De handler om ”fysikken” i universets prosesser som vi alle lever i og er en del av. Kjennskap til disse prosessene gjør det mulig å skape praktiske løsninger til en hel del av hverdagens gjøremål. Vitenskap om effekten som form, geometri og matematiske forhold har på livet er uvurderlig overordnet kunnskap. Denne danner også grunnlaget for innsikt i ferdigheter som navigasjon i et uttal av dimensjoner

Læren om resonans, konstruktiv og destruktiv interferens og frekvenser

Mens tradisjonell vitenskap tilsier at materie er universets minste bestanddel, tilsier en utvidet vitenskapelig tradisjon at energi og bevissthet er universets essens. Materie skapes gjennom energetiske forhold. Derfor er læren om disse også overordnet for en skikkelig utdanningsprogram.

Resonans prinsipper berører universets lover om tiltrekning og frastøting. Musikk teori/kunnskap er en del av de forholdene som berører resonans, frekvenslæren og læren om konstruktiv og destruktiv blanding/interferens mellom ulike vibrasjonskilder. Forhold med resonans berører forhold mht. masse, frekvens, geometri og polarisering. Med denne kunnskapen i takt med andre overordnet innsikt er mulighetene for intelligent oppfinnelser endeløse.

Energi og tid – elektrisitet, magnetisme, tyngdekraft, tid m.m.

Universets prinsipper er energetiske og energiformer av ulike manifestasjoner er dermed overordnet kunnskap. Alle av disse forholdene berører prinsipper i fysikken som også omfatter spinn, rotasjon, vibrasjon og bevegelse generelt. En kommer ikke forbi denne kunnskapen om en vil forstå den verden vi lever i.

Åndsvitenskap - bevissthet

På engelsk sies det at, ”The Universe is Mind”. Utvidet vitenskapelig perspektiver tilsier at denne ideen er faktisk sant. Åndsvitenskap berører også utviklingen av menneskets bevissthet gjennom en rekke utviklingsnivåer der menneskets liv i en fysisk forstand slik vi kjenner i dag er den mest primitiv av disse nivåene. Åndsvitenskap er læren om seg selv og selvets ubegrenset potensiale.

Selvrealisering forutsetter selvbevissthet og innsikt i overordnet kompetanse som er tverrfaglig

I dagens konkurranse basert utdanningssystem er sjansen for at individet kan realisere sitt potensiale lik null. Istedenfor selvrealisering blir livets gjøremål fokusert på regler, påbud, forbud og et uendelig jag etter penger. Dette systemet fremmer forvirring, hyperaktivitet uten fokus, sykdom og et fragmentert sinn. En bruker sitt uendelig potensiale for å tråkke på en tredemølle frem for å være et produktivt og skapende individ for selv og samfunnet.

Når et tilstrekkelig antall individer blir klar over forskjellen mellom livet innenfor og utenfor konkurransens hemmende rammer – vil det bli naturlig for individet å få tilgang til en utdanning som virkelig monner – og i takt med individets egne interesser og lidenskap.

Sett i perspektiv av disse ideene, er det kanskje på sin plass å stille spørsmål om det du har betalt så mange penger for å lære på skolen til noe nytte. Læring av fragmentert kunnskap er slitsomt og anstrengende i alle sine former. Læring av sann innsikt er langt mer lettvint fordi denne formen for innsikt skaper resonans med sinnets medfødte evner til å skille universell visdom fra fragmenterte løgn og halvsannheter. Om du synes det har vært slitsomt å gå på skolen, så vet du hvorfor.

Har du lyst til å vite mer, kunne mer og realisere deg selv så må du ta et bevisst og emosjonelt valg om å tre ut av konkurransens selvutslettende handlingsmønstre. Du må gå av tredemøllen og gjør ditt entre inn i en real verden der allting henger på sammen og gir mening.

Lykke til med fremtiden og husk at jo mer du vet og kan, desto lettere er det å lære mer. Si adjø til spesialisering alene da du ender opp med følgende:

Du vet mer og mer om mindre og mindre, for til slutt å vite alt om ingenting!

Om å være eller ikke være en diskusjon om empati

18.04.2012

Mike Cechanowicz

I rettssaken mot Anders B. Breivik har psykiatriske sakkyndige gjort seg opptatt med spørsmålet om den tiltalte er/var psykotisk, om han har varig svekkede sjelsevner, om han er “psykopat”-om han mangler evne til empati. Overskriftene i norsk massemedia gjentar om og om igjen begrepet ”vrangforestillinger” i forbindelse med hans psykisk helse.

Det er åpenbart at de psykiatriske sakkyndige setter manglende evne til empati i forbindelse med hans psykisk helse – noe jeg ikke bestrider men noterer meg med interesse. Saken er nemlig den at dersom fravær av empati, sosial bevissthet, er en psykisk lidelse slik som det impliseres gjennom denne rettssaken – så har mange en nordmann/kvinne alvorlig problemer.

I dette notatet vil jeg sette fokus på empati og vise hvordan samfunnets ledende krefter forvalter denne og påvirker det store flertallet til atferd som faller direkte inn under begrepet ”vrangforestillinger” og psykisk sykdom.

De aller fleste mennesker er i stand til å vise empati. Jeg definerer begrepet på følgende måte:

Evnen til å sette seg inn i situasjonen til et annet menneske, til å forestille seg følelsene som et annet menneske opplever som følge av situasjonen som et annet menneske opplever i fortid eller nåtid.

Empati er en nødvendig forutsetning for å kunne utøve omsorg for et annet levende vesen – om det er en plante, et dyr eller menneske.

Empati er en egenskap som de aller fleste mennesker evner å demonstrere i praksis. Dessverre er empati en egenskap som storsamfunnets konkurranse paradigme oppfordrer til å slå av og på alt ettersom hvilken situasjon en befinner seg i. Det er nemlig problemets kjerne – at det oppfordres til fravær av empati i store deler av livets hverdag – for mennesker i alle aldre og i så å si alle sosiale situasjoner, særlig i forbindelse med utøvelsen av det vi kaller ”arbeid” – slik vi tjener penger.

Fordi penger er direkte knyttet til konkurranse i samfunnet oppfordres mennesket til fravær av empati i arbeidslivet mens det kreves empati i privatlivet for å lykkes med privatlivet – familie, venner og det sosiale nettverket vi måtte være en del av. Det tvinger menneskets evne til empati til noen ganger å våre ”avslått” og noen ganger ”påslått”.

Fordi empati er en emosjonell opplevelse, og fordi storsamfunnets storsatsing på å leve et ”rasjonelt” liv synes å være påkrevd – ser jeg et grunnlag for ”fragmentering” av de emosjonelle opplevelsene vi alle bærer i oss i livets mangfoldig gjøremål. Er ikke det en vrangforestilling? Dersom det er en vrangforestilling å ikke vise empati i livet så stiller jeg deg noen spørsmål som jeg håper du dveler over og tar stilling til.

Jeg retter oppmerksomhet til ledelse i næringslivet og politikkens mangfoldig manifestasjoner – så spør jeg deg om det er årsaken til emosjonelle dilemmaer som du opplever i din hverdag. Det er nemlig en fragmentering av hele din personlighet å dele livet opp i ”privatlivet” og ”arbeidslivet”. Du har bare ett liv.

Hvor mye empati utøves av våre folkevalgte representanter i regjeringen, stortinget og kommunal ledelse?

·      Vi lever i et samfunn som setter kommersiell lovgivning (international law) over sivil lovgivning (common law) – mens sivil lov er overordnet kommersiell lov i en rettslig juridisk forstand. Sivil lovgivning bygger på prinsippet – ingen skade, ingen lovbrudd. Som borger i Norge bøtelegges du for et uttal av lovbrudd som ikke har ført til real skade på noen eller noe. Ditt hus og eiendom blir tvangssolgt av staten/kommunen dersom du ikke betaler skatter og avgifter som disse pålegger deg.

·      Grunnloven tilsier at det skal tas hensyn til grunnleggende menneskerettigheter – mens disse brytes fortløpende ved utøvelsen av makt og kontroll fra staten og kommunen du lever i. Jeg nevner bl.a. det Norske Barnevernet – som har et omfang av makt som er større enn Norsk Politi. Jeg legger også til statens utøvelse av myndighet gjennom NAV.

·      Inkasso selskaper og deres ansatte fraskriver seg empati som en nødvendig forutsetning for å bedrive deres virksomhet – i likhet med Statensinnkrevingssentral.

·      Den Norske Stat aktiv undertrykker en hver energioppfinnelse som frigjør individet fra inntektskartellene som krever at du bruker forurensende og målbar energisystemer mens de samtidig bedriver monopol virksomhet under tvang.

·      Staten legger på miljøskatter og avgifter på forurensende energiformer som de selv er en direkte pådriver av.

·      Det oppmuntres til konkurranseånden i barnehage, skole, underholdning og næringslivet samtidig mens evnen til å vise empati omtales som en viktig del av emosjonell intelligens. Kan du noen gang konkurrere og beholde dine evner til å vise empati?

·      En konkurransebasert næringslivspraksis fremmer produksjon av varer og tjenester som er forurenset og mangelfull for å drive frem et konsumforløp som utsetter individet for behovet til stadig å kjøpe nye varer og tjenester fordi disse svikter eller har gått ut på dato – fordi det er bra for ”økonomien”.

·      Nasjonale og kapitalistiske stormakter driver med regelrett krigføring i konkurransekampen for penger og naturressurser og i så måte driver folk fra sine hjem og gjør dem til ufrivillig flyktninger – som igjen ser seg nødt til å dra til andre land for å leve under fremmedkulturelle rammebetingelser, lover og regler.

·      Vi trenes til å forherlige konkurranse i sport, spill og idrett slik at konkurranseånden setter seg i bevisstheten som et ønskelig, nødvendig og fordelaktig måte å leve på.

Trenger jeg å fortsette?

Er det på sin plass å stille spørsmål om ”konkurranse” i alle sine former er nettopp den vrangforestillingen som skaper psykisk sykdom?

Sannferdig vitenskapelig analyse viser at alle former for konkurranse i mekaniske, biologiske og sosiale systemer fører til nedsatt evner for optimal selvrealisering gjennom å skape motstand, friksjon, sykdom, smerte og funksjonsfeil. Alle levende vesener oppnår god helse og vitalitet fordi et mangfold av unike, selvstendige cellestrukturer eksisterer for seg selv og for helheten samtidig. Bør ikke det prinsippet gjelde også for samfunnet i alle sine manifestasjoner?

Om du lever ditt liv slik at du må slå av og på dine empatiske evner for å ”klare deg” i konkurransesamfunnet – lever du ikke som splittet med alvorlig vrangforestillinger? Om du svarer, ”Ja” til spørsmålet må du vite at det ikke kvalifiserer til ”sykdom” – men det vil føre til syk atferd som vil til slutt gjør deg syk og veldig forvirret.

Derfor ønsker jeg deg god bedring i håp om at det har en smitte effekt som sprer seg som et virus blant det norske folket. Ta livet av konkurranse for å spare menneskene og alle andre former for liv. Empati er aldri ment til å være et ”av og på” fenomen. Selvbevissthet og Sosialbevissthet krever empati hele tiden- uten unntak.

Du vil også finne det samme budskapet som ligger i bunnen av en hver ekte åndsbevisst form for ledelse og lære. Om Norges Grunnlov skal gi mening, minner jeg om at den er formet på kristendommens primære prinsipper – aksept for unike forskjeller, menneskerettigheter, og empati.

I et historisk rettspraksis perspektiv er Sivil Lovgivning overordnet og basert på å ikke gjøre skade på andres person eller eiendom. Det definerer kriminelle handlinger klart og tydelig som å utøve skade på andre. Om du samarbeider i konteksten av konkurranse kan du ikke unngå å utøve skade et eller annet sted i det store systemet du er medlem av.

Det er på tide å tegne et strek i sanden og velge side. Hvor vil du stå?