Om å være eller ikke være en diskusjon om empati

18.04.2012

Mike Cechanowicz

I rettssaken mot Anders B. Breivik har psykiatriske sakkyndige gjort seg opptatt med spørsmålet om den tiltalte er/var psykotisk, om han har varig svekkede sjelsevner, om han er “psykopat”-om han mangler evne til empati. Overskriftene i norsk massemedia gjentar om og om igjen begrepet ”vrangforestillinger” i forbindelse med hans psykisk helse.

Det er åpenbart at de psykiatriske sakkyndige setter manglende evne til empati i forbindelse med hans psykisk helse – noe jeg ikke bestrider men noterer meg med interesse. Saken er nemlig den at dersom fravær av empati, sosial bevissthet, er en psykisk lidelse slik som det impliseres gjennom denne rettssaken – så har mange en nordmann/kvinne alvorlig problemer.

I dette notatet vil jeg sette fokus på empati og vise hvordan samfunnets ledende krefter forvalter denne og påvirker det store flertallet til atferd som faller direkte inn under begrepet ”vrangforestillinger” og psykisk sykdom.

De aller fleste mennesker er i stand til å vise empati. Jeg definerer begrepet på følgende måte:

Evnen til å sette seg inn i situasjonen til et annet menneske, til å forestille seg følelsene som et annet menneske opplever som følge av situasjonen som et annet menneske opplever i fortid eller nåtid.

Empati er en nødvendig forutsetning for å kunne utøve omsorg for et annet levende vesen – om det er en plante, et dyr eller menneske.

Empati er en egenskap som de aller fleste mennesker evner å demonstrere i praksis. Dessverre er empati en egenskap som storsamfunnets konkurranse paradigme oppfordrer til å slå av og på alt ettersom hvilken situasjon en befinner seg i. Det er nemlig problemets kjerne – at det oppfordres til fravær av empati i store deler av livets hverdag – for mennesker i alle aldre og i så å si alle sosiale situasjoner, særlig i forbindelse med utøvelsen av det vi kaller ”arbeid” – slik vi tjener penger.

Fordi penger er direkte knyttet til konkurranse i samfunnet oppfordres mennesket til fravær av empati i arbeidslivet mens det kreves empati i privatlivet for å lykkes med privatlivet – familie, venner og det sosiale nettverket vi måtte være en del av. Det tvinger menneskets evne til empati til noen ganger å våre ”avslått” og noen ganger ”påslått”.

Fordi empati er en emosjonell opplevelse, og fordi storsamfunnets storsatsing på å leve et ”rasjonelt” liv synes å være påkrevd – ser jeg et grunnlag for ”fragmentering” av de emosjonelle opplevelsene vi alle bærer i oss i livets mangfoldig gjøremål. Er ikke det en vrangforestilling? Dersom det er en vrangforestilling å ikke vise empati i livet så stiller jeg deg noen spørsmål som jeg håper du dveler over og tar stilling til.

Jeg retter oppmerksomhet til ledelse i næringslivet og politikkens mangfoldig manifestasjoner – så spør jeg deg om det er årsaken til emosjonelle dilemmaer som du opplever i din hverdag. Det er nemlig en fragmentering av hele din personlighet å dele livet opp i ”privatlivet” og ”arbeidslivet”. Du har bare ett liv.

Hvor mye empati utøves av våre folkevalgte representanter i regjeringen, stortinget og kommunal ledelse?

·      Vi lever i et samfunn som setter kommersiell lovgivning (international law) over sivil lovgivning (common law) – mens sivil lov er overordnet kommersiell lov i en rettslig juridisk forstand. Sivil lovgivning bygger på prinsippet – ingen skade, ingen lovbrudd. Som borger i Norge bøtelegges du for et uttal av lovbrudd som ikke har ført til real skade på noen eller noe. Ditt hus og eiendom blir tvangssolgt av staten/kommunen dersom du ikke betaler skatter og avgifter som disse pålegger deg.

·      Grunnloven tilsier at det skal tas hensyn til grunnleggende menneskerettigheter – mens disse brytes fortløpende ved utøvelsen av makt og kontroll fra staten og kommunen du lever i. Jeg nevner bl.a. det Norske Barnevernet – som har et omfang av makt som er større enn Norsk Politi. Jeg legger også til statens utøvelse av myndighet gjennom NAV.

·      Inkasso selskaper og deres ansatte fraskriver seg empati som en nødvendig forutsetning for å bedrive deres virksomhet – i likhet med Statensinnkrevingssentral.

·      Den Norske Stat aktiv undertrykker en hver energioppfinnelse som frigjør individet fra inntektskartellene som krever at du bruker forurensende og målbar energisystemer mens de samtidig bedriver monopol virksomhet under tvang.

·      Staten legger på miljøskatter og avgifter på forurensende energiformer som de selv er en direkte pådriver av.

·      Det oppmuntres til konkurranseånden i barnehage, skole, underholdning og næringslivet samtidig mens evnen til å vise empati omtales som en viktig del av emosjonell intelligens. Kan du noen gang konkurrere og beholde dine evner til å vise empati?

·      En konkurransebasert næringslivspraksis fremmer produksjon av varer og tjenester som er forurenset og mangelfull for å drive frem et konsumforløp som utsetter individet for behovet til stadig å kjøpe nye varer og tjenester fordi disse svikter eller har gått ut på dato – fordi det er bra for ”økonomien”.

·      Nasjonale og kapitalistiske stormakter driver med regelrett krigføring i konkurransekampen for penger og naturressurser og i så måte driver folk fra sine hjem og gjør dem til ufrivillig flyktninger – som igjen ser seg nødt til å dra til andre land for å leve under fremmedkulturelle rammebetingelser, lover og regler.

·      Vi trenes til å forherlige konkurranse i sport, spill og idrett slik at konkurranseånden setter seg i bevisstheten som et ønskelig, nødvendig og fordelaktig måte å leve på.

Trenger jeg å fortsette?

Er det på sin plass å stille spørsmål om ”konkurranse” i alle sine former er nettopp den vrangforestillingen som skaper psykisk sykdom?

Sannferdig vitenskapelig analyse viser at alle former for konkurranse i mekaniske, biologiske og sosiale systemer fører til nedsatt evner for optimal selvrealisering gjennom å skape motstand, friksjon, sykdom, smerte og funksjonsfeil. Alle levende vesener oppnår god helse og vitalitet fordi et mangfold av unike, selvstendige cellestrukturer eksisterer for seg selv og for helheten samtidig. Bør ikke det prinsippet gjelde også for samfunnet i alle sine manifestasjoner?

Om du lever ditt liv slik at du må slå av og på dine empatiske evner for å ”klare deg” i konkurransesamfunnet – lever du ikke som splittet med alvorlig vrangforestillinger? Om du svarer, ”Ja” til spørsmålet må du vite at det ikke kvalifiserer til ”sykdom” – men det vil føre til syk atferd som vil til slutt gjør deg syk og veldig forvirret.

Derfor ønsker jeg deg god bedring i håp om at det har en smitte effekt som sprer seg som et virus blant det norske folket. Ta livet av konkurranse for å spare menneskene og alle andre former for liv. Empati er aldri ment til å være et ”av og på” fenomen. Selvbevissthet og Sosialbevissthet krever empati hele tiden- uten unntak.

Du vil også finne det samme budskapet som ligger i bunnen av en hver ekte åndsbevisst form for ledelse og lære. Om Norges Grunnlov skal gi mening, minner jeg om at den er formet på kristendommens primære prinsipper – aksept for unike forskjeller, menneskerettigheter, og empati.

I et historisk rettspraksis perspektiv er Sivil Lovgivning overordnet og basert på å ikke gjøre skade på andres person eller eiendom. Det definerer kriminelle handlinger klart og tydelig som å utøve skade på andre. Om du samarbeider i konteksten av konkurranse kan du ikke unngå å utøve skade et eller annet sted i det store systemet du er medlem av.

Det er på tide å tegne et strek i sanden og velge side. Hvor vil du stå?